Smittevern og biopolitikk i barnehagens hverdagsliv

Sammendrag

Artikkelen omhandler barnehagens hverdagsliv under covid-19-pandemien. Oppmerksomheten rettes mot hvordan barna ble berørt av de nasjonale smitteverntiltakene barnehagene ble pålagt. Det empiriske materialet som ligger til grunn for artikkelen, er dagboknotater fra barnehageansatte nedtegnet i april, mai og juni 2020. I diskusjonen av de empiriske funnene trekker vi veksler på Foucaults teori om biopolitikk, der hygiene betraktes som verktøy for sosial kontroll, og Nadesans forståelse av biopolitikk-begrepet, der barndom og oppvekst vies spesiell oppmerksomhet. Smitteverntiltakene i barnehagene ble innført «ovenfra», men måtte forvaltes og praktiseres «nedenfra». Resultatene viser at tiltakene både var disiplinerende (fjerning av leker, forbud mot å leke med bestemte andre) og selvdisiplinerende (barna ble opplært til å passe på egen og andres håndvask). Vi ser også hvordan en institusjon som er regulert i tid og rom, under pandemien i enda større grad ble regulert gjennom krav om «redusert kontakthyppighet» og segregering av barnegruppene. Tiltak som var motivert ut fra helse og sikkerhet for alle landets innbyggere, satte preg på barns hverdagsliv både gjennom konkrete begrensninger og ved at de måtte forholde seg til ekstraordinære hygienekrav og frykt for smitte.

English abstract

Infection Control, Biopolitics and Early Childhood Education and Care. How Children Were Directly Affected by Infection Prevention Measures in Kindergartens During Spring 2020

The article concerns everyday life in Early Childhood Education and Care (ECEC) institutions during the COVID-19 pandemic. Attention is focused on how children were affected by the infection control measures that kindergartens were required to implement. The empirical data that forms the basis of the article are diary notes from kindergarten staff recorded in April, May, and June 2020. In the discussion of the empirical findings, we draw on Foucault’s theory of biopolitics, where hygiene is considered as a tool for social control. The infection control measures in the kindergartens were introduced “from above”, but had to be managed and practiced “from below”. The measures were both about discipline (removal of toys, restrictions on allowed playmates) and dissemination of knowledge and self-discipline (the children were taught to take responsibility for their own hand-washing, as well as that of the other children). We also consider how an institution regulated in time and space was regulated to an even greater extent during the pandemic through requirements for reduced frequency of contact and segregation of smaller groups of children. Measures motivated by the protection of public health and safety affected children’s everyday lives, both through specific restrictions and due to the fact that they had to deal with extraordinary hygiene requirements and fear of infection.