Barns deltakelse i skilsmissemekling

Sammendrag

Når foreldre med barn under 16 år skal skilles, er det obligatorisk med mekling. Foreldrene får også invitasjon til at barna skal være med. Dette begrunnes med at barn har behov for å uttrykke seg om sin livssituasjon og har en lovfestet rett til å uttale seg i saker som angår dem. For å utforske hvordan tilbudet om barns deltakelse blir tatt i bruk, ble foreldre og barn i 15 familier med denne erfaringen intervjuet om hendelsen. Det viste seg at meklingstimen var lite preget av rettighetsargumentasjonen fra innkallingen, og at få av barna ble involvert i spørsmål rundt samvær og bosted. Både barn og foreldre ga imidlertid uttrykk for at de satte pris på tiltaket. Barna la vekt på at det var godt å snakke med mekleren, og foreldrene følte at det understreket barnas plass i skilsmisseprosessen, i tillegg til at det fungerte som en sjekk på at det gikk greit med barna. Sentralt i disse vurderingene var tilliten de hadde til mekleren som en vennlig ekspert på å snakke med barn og foreldre, noe som blir diskutert som et tegn på barnemeklingens dreining i en mer terapeutisk retning. Resultatene illustrerer spenningen mellom «barns deltakelse» som et høyt verdsatt politisk mål og en uavklart faglig forståelse av hva meklingsdeltakelsen skal brukes til og hva som skal komme ut av den.

English abstract

Children’s participation in divorce mediation

In Norway, parents with children younger than 16 years old applying for divorce must attend mandatory mediation. Before the mediation, parents receive an invitation to bring their children to the mediation, justified by children’s needs to express themselves about their life situation and their rights to be heard. We interviewed parents and children in 15 families who had experienced child-inclusive mediation. The focus in the mediation was rarely on children’s rights, but nevertheless both children and their parents seemed to appreciate the arrangement. According to the children it was good to talk with the mediator, and for the parents, the contact between the mediator and their children served as a kind of checkpoint that the children were OK. In addition, the parents described the participation as a symbol of the children’s involvement in the ongoing divorce process. The trust in the mediator as a friendly expert in talking with children was central in these evaluations, both from the parents and the children, which we see as an indication of the child-inclusive mediation turning into a more therapy-like activity. The results illustrate the tension between “child participation” as a highly valued political goal and an unclear understanding of what is the intended outcome of the participation.